Det er politikkens innhold som svekker Arbeiderpartiet
Salg av norsk fornybar energi gjennom et børssystem må bli kostbart for husholdninger og næringsliv, da det alltid, og spesielt fra Sør-Vestlandet og på deler av Østlandet hvor de to siste utenlandskablene er lagt, vil ende opp med prissmitte fra kontinentet.
Kommentar Espen Ellingsen
Ikke Ap's gjennomføring av kommunevalget i september. Valget som sådan foregikk eksemplarisk fra alle partier, med oppmerksomhet i redaktørstyrte medier som i sosiale medier. Velgerne oppfattet at valgkampen foregikk i godt gammelt trav.
Men, det er et lite, men viktig moment i Ap-politikkens innhold som skremmer nye, unge velgere inn under den røde fane, og det er Ap's uttalte motstand mot å ta tilbake politisk kontroll over norsk energipolitikk.
Fra å være landets suverent største maktparti gjennom generasjoner etter krigen, fikk Ap en oppslutning på 21,6 prosent i kommune- og fylkesvalget i september. Færre unge velgere tror på Ap når partiet hevder at de store samfunnsoppgavene løser vi best sammen. Fordi, det i to år nå har vist seg at det bare er prat.
Ap-ledelsen sammen med borgerlig side i norsk politikk har ønsket markedskreftene velkommen til å overta norsk nødvendighetsgode gjennom mer enn hundre år, som rimelig, forutsigbar kraft er for innbyggere og næringsliv i Norge.
I politikkens innhold har Ap gått mer mot sentrum når det gjelder de store spørsmålene som «grønt skifte» og olje- og energipolitikk. Ap har gjennom flere tiår nå hatt klokketro på at markedskreftene vil løse alle de store, offentlige oppgavene tidligere Ap-generasjoner løste med politisk kontroll.
Denne politiske kontrollen over energipolitikken fikk et skudd for baugen da utenlandskablene til England og Tyskland åpnet for to år siden. Fra å ha forholdsvis forutsigbare strømpriser i Norge, ble strømmarkedet snudd på hodet med den siste Acer-pakken, hvor all norsk fornybar energi kun kan kjøpes gjennom børs for norske husholdninger og næringsliv.
Hvorfor Ap-ledelsen ikke har tatt inn over seg at politisk kontroll over energien som produseres her til lands er viktig også for unge velgere, forblir en gåte. En årsak kan være at når man i for mange år har sittet i politiske maktposisjoner og hatt dertil gode lønninger, mister man bakkekontakten og dermed kontakten og forståelsen for store, nye velgergrupper.
Unge mennesker, før, under og etter etableringsfasen, har de siste årene fått oppleve dyrtid i Norge. Og når mange forstår at strøm er en nødvendighetsvare som brukes til oppvarming av bolig og til produksjon i næringslivet, og som igjen bidrar til dagens høye prisvekst, kjenner også unge mennesker på at lommeboka blir tynnere. Det har nå unge velgere fått kjenne på kroppen og stemmer heller på partier til venstre for Ap.
Mange unge velgere har også fått klokketro på partiet Høyre som i kommunevalget gjentok narrative «individuell frihet» nok ganger og ble oppfattet av unge velgere som mer sexy enn Ap.
Høyre feide ut Ap i de fleste store byene, til tross for at partiet har samme energipolitikk som Ap, der all norsk energi må kjøpes tilbake til landet gjennom børssystemet. Individuell frihet er kulere enn dugnad og fellesskap for unge mennesker. Det er ikke nok for unge mennesker at barnetrygden økes med noen hundrelapper, når tusenlappene flyr ut i økte matpriser og strømutgifter.
Hadde Ap-ledelsen tatt seg tid til å fundere på hvorfor så mange tidligere Ap-velgere eksempelvis er medlem i store Facebook grupper, hvor mantraet er å ta tilbake politisk kontroll på norsk strøm, ville partiet revurdert sitt syn på nåværende energipolitikk for å stoppe en nedadgående velgertrend. Og ikke bare vurdert kommunevalget som at det er gjennomføringen det er noe galt med, og ikke politikkens innhold.
Salg av norsk fornybar energi gjennom et børssystem må bli kostbart for husholdninger og næringsliv, da det alltid, og spesielt fra Sør-Vestlandet og på deler av Østlandet hvor de to siste utenlandskablene er lagt, vil ende opp med prissmitte fra kontinentet.
Unge velgere roper ofte ikke høyt offentlig om hva de mener om ulike politikkområder, men de stemmer på partier som kan gjøre hverdagen lettere for nettopp dem.
Det er ikke som Ap-ledelsen hevder at det var gjennomføringen av kommunevalget som gikk skeis for partiet. Det var feil politikk på feil tidspunkt som i energipolitikken, som har svekket partiet valg for valg. Fortsetter Ap-ledelsen å stikke hue i sanden, vil det på sikt gjøre Ap til et miniparti.