Hvorfor kan vi ikke diskutere flyktningstrømmen til Europa og Norge uten å bli stemplet uempatisk og rasist?

Når det er trange budsjetter og dyrtid i Norge, Europa og i verden som nå, knives mennesker om de samme fordelene: tak over hodet, mat på bordet og lommepenger.

I skrivende stund er én av 74 mennesker på jorden flyktning. For første gang i år (mai 2023) har FN registrert 110 millioner mennesker på flukt fra forfølgelse, krig, vold, klimakrise og menneskerettighetsbrudd.

Den siste store masseflukten er flyktninger fra Ukraina som har oversvømt sine naboland og Europa. Per nå er det registrert i underkant av 6 millioner ukrainske flyktninger siden 24. februar 2022, da Vladimir Putin og Russland startet sin grenseløse invasjon med vold og død mot den ukrainske befolkning.

Samtidig er flyktning lista lang: Rundt 6 millioner palestinere har flyktet fra de israelskokkuperte områdene, 6 millioner afghanere har flyktet både før og etter at Taliban tok landet, 2,3 millioner sørsudanesere, det siste halvåret har i underkant av en million sundanesere flyktet, en million somaliere, 600 000 eritreere, 500 000 irakere, 1,3 millioner rohingyaer er fordrevet ut av staten Myanmar med vold, voldtekt og forferdelige overgrep etc.

Lista er så lang og vond at vi heldige som bor og lever i lille Norge ikke kan fatte hvor store lidelsene er for alle disse millioner av mennesker som ikke har noen ting. Jeg glemte å nevne at mer enn 10 millioner mennesker i dag er statsløse, og i dette tallet kan nevnes mer enn 6 millioner palestinere som gjennom terrororganisasjonen Hamas er i fullskalakrig med staten Israel.

Heldigvis kan vi hjelpe flyktninger gjennom FN-systemet, hvor Utenriksdepartementet og Norad kanaliserer mer en 45 milliarder kroner til flyktninghjelp og u-hjelp. I tillegg er givergleden stor blant den norske befolkningen. Hundrevis av millioner kroner blir årlig samlet inn av private stiftelser og organisasjoner og går til mennesker i nød utenfor Norge.

Bare i 2022 kom det 36 000 ukrainske flyktninger til Norge, noe som er dobbelt så mange som våre naboland i Skandinavia mottok til sammen. Fortsetter flyktningstrømmen fra Ukraina til Norge som i 2022, kan Norge ha bosatt mer enn 60 000 ukrainere ved utgangen av 2023. Det er høye tall og mange skjebner bak disse enormt høye tallene.

Vi skal og kan hjelpe flyktninger og asylsøkere i Norge. Men vi kan ikke hjelpe alle som banker på vår dør. Nå vurderer Støre-regjeringen å endre «velkomstpakka» for ukrainske flyktninger til Norge, fordi ukrainere på flukt har mobiltelefoner de også, og forteller hverandre hvor gunstig det er å komme til Norge, framfor Sverige, Danmark, Finland etc.

Det fordi ytelsene og introduksjonsprogrammet for flyktninger er fire ganger så lukrative som i våre naboland. Antall ukrainere som har kommet seg i arbeid og som livnærer seg selv i Norge er også fire ganger så lav som i våre naboland som har strengere flyktning- og asylpraksis. Våre naboland krever mer av flyktningene, mens norske lovverk gir dem større rett til direkte utbetaling og kommunale fordeler.

Bare det å tenke høyt om den voldsomme flyktningstrømmen i verden, til Europa og til Norge, også fra Ukraina, er i den norske debatten så betent og stigmatiserende, at det er stor fare for å bli stemplet som rasist og flyktning motstander. Fordi, vi som bor her i kalde nord trodde jo ikke vår geografi og klima ville være interessant eller lukrativt for mennesker på flukt i Midtøsten, i Afrika eller i Østen.

Det er klart at vår velstand og velferdsmodell har blitt fortalt og forklart gjennom sosiale medier til mennesker som av fare for liv og helse i en krigssituasjon ser seg nødt til å flykte. Det eneste som er fakta i flyktningstrømmen til vestlige, demokratiske land er hvor mange mennesker på flukt som blir registrert. Årsaker til hvorfor de reiser fra sitt fødeland, er like mange og forskjellige som det er mennesker som flykter.

Ifølge FN har en stor andel mennesker bak flyktningstrømmen i dag begrunnet sitt valg med klimakriser, matmangel og få muligheter til å leve et trygt og godt liv der de kom fra.

For norske kommuner er mottaksapparatet nå sprengt i forhold til det store antallet ukrainske flyktninger som hopper over Danmark, Sverige og Finland og som heller bosetter seg i Norge. Det handler om økonomiske forhold i Norge, som alt annet her i verden. Det igjen gir mennesker i Norge som «sitter nederst ved bordet» mindre mulighet til å leie seg leilighet, få tak i arbeid og ha tilgang på helsehjelp i kommunen de bor i, grunnet sprengt kapasitet.

Jeg kjenner til flere minstepensjonister, uføretrygdede og unge mennesker i dårlig betalte jobber som må bo hjemme, eller bo dårlig, fordi det er umulig å få tak i en utleieleilighet som matcher deres lave inntekt. Kommuner, private stiftelser, organisasjoner og næringsselskaper støvsuger det norske markedet for rimelige boliger til utleie til blant flere mennesker i den ukrainske flyktningstrømmen.

Vi ser i England, Irland og Frankrike uteliggere som har mistet arbeid og inntekt må forbli på gata, mens flyktninger som klarer å komme seg inn i landet gis boliger, mat og penger, grunnet landets flyktning lovverk.

Vi er ikke der i Norge nå, men fortsetter denne voldsomme flyktningstrømmen hit til kalde nord, må i det minste stortinget endre lovverket, slik at egne innbyggere med lave pensjoner, uførepensjoner og arbeidsinntekt gis samme rett til bolighjelp og mat på bordet som flyktninger og asylsøkere. Det fordi Nav-loven handler om minsteytelser og hjelp, mens flyktninger og asylsøkere sorterer under et annet lovverk enn registrerte nordmenn.

Jeg synes ikke det er rart at engelskmenn, irer, franskmenn og andre europeiske borgere som sitter nederst ved bordet demonstrerer mot sine lands urettferdige lovverk, som synliggjort favoriserer flyktninger og asylsøkere framfor egne borgere.

Når det er trange budsjetter og dyrtid i Norge, Europa og i verden som nå, knives mennesker om de samme fordelene: tak over hodet, mat på bordet og lommepenger.

Vi skal og må fortsatt hjelpe mennesker på flukt og som er i nød. Men alle som ønsker seg til Norge er ikke velkommen. Regjeringen og stortinget har plikt til å påse at alle nordmenn som sliter sosialt og økonomisk har førsteprioritet. Det er tydeligvis ikke kanalisert fra regjeringen gjennom vår velferdsmodell som Nav på en tydelig nok måte.