Når blir det vanlige folks tur, igjen?
Ufaglærte som faglærte i dårlig betalte jobber i det private og offentlige, minstepensjonister, folk som har falt utenfor arbeidslivet og uføre sliter økonomisk. Derfor var meldingen fra Norges Bank nedslående lesning for dem med lite fra før.
I dag er det øvre middelklasse og rikfolk som har forrangen til et godt og avstresset, økonomisk hverdagsliv i Norge. Ikke vanlige folk som holder seg med alminnelige inntekter, eller som har falt utenfor arbeidslivet.
Ufaglærte som faglærte i dårlig betalte jobber i det private og offentlige, minstepensjonister, folk som har falt utenfor arbeidslivet og uføre sliter økonomisk. Derfor var meldingen fra Norges Bank nedslående lesning for dem med lite fra før.
Norge Bank valgte ytterligere å øke styringsrenten fra 4,25 til 4,5 prosent. Det betyr høyere bokostnader og lånekostnader for dem med boliglån. For en minstepensjonist eller uførepensjonist som det jo er hundretusener av i Norge i dag, og som lever av 18 000 til 19 000 kroner utbetalt i måneden, betyr denne økningen smalhans.
Bare husleieøkningen de siste årene i et borettslag og sameier har spist opp økte pensjons- og uføreytelser. Eier man et gammelt hus og har gjeld, vil det med den økte styringsrenten bli nærmest umulig å betale de månedlige kostnadene uten å ha oppspart en solid økonomisk buffer.
I tillegg har de siste to årene med dyrtid gitt folk med lave inntekter doble matvarepriser, triple strømutgifter og andre utgifter. Dyrtiden som har slått inn i Norge skjer også i alle andre land vi liker å sammenligne oss med. Det er med andre ord ikke Arbeiderpartiet og Støre-regjeringens skyld at dyrtiden har slått rot i Norge.
Likevel kunne nåværende Ap-regjering lettet litt på det økonomiske lokket for husholdninger og bedrifter, ved å ta politisk kontroll over norskprodusert kraft. Bare strømprisene i seg selv og den berømte nettleien isolert, fordyrer alt annet i samfunnet. Med doble og triple strømutgifter alene, gjør denne fremmede, og fordyrende, utgiften livet økonomisk surt for mange såkalte vanlige folk.
Prisveksten har vært så katastrofal de siste to årene isolert sett, at inntekt og ytelser til folk ikke har fulgt prisveksten på varer og tjenester. Når blir det vanlige folks tur, igjen? spør mange. Det samtidig som regjeringspartiene Ap og Sp fortsetter å falle på nasjonale målinger.
Etter kommunevalget i september tapte Ap og Sp ordførerklubba i alle de store kommunene, og mange middels store kommuner med. Og det er det god grunn til, mener mange. Når Ap som alltid har stått på de svake og arbeidernes parti ønsker markedsstyring av nevnte vannkraft, som igjen påfører folks økonomiske hverdag en smell, skjønner folk ikke lenger hvem partiet er til for. Ikke for dem, den vanlige arbeider på vanlig lønn, i alle fall.
Samtidig som Ap-Sp-regjeringen henter inn hundretalls milliarder kroner til fellesskapet som inntekt fra olje, gass og fornybar strøm fra vårt felles eie, må dem nederst ved bordet stille seg i kø hos Frelsesarmeen, Kirkens nødhjelp eller andre frivillige organisasjoner og få utdelt matposer for å komme seg gjennom tunge, økonomiske måneder.
Folk har ikke råd til å handle sunn mat i butikken, ei heller betale hva strøm og nettleie (minus strømstøtte) koster i tillegg til alle andre høye utgifter for å ha en god og trygg hverdag.
Da hjelper det lite at stortinget gjennom regjeringen forteller folk at de kan stille seg i kø hos Nav og søke supplerende sosialhjelp, fordi pensjonen eller uføreytelsene er for lave i forhold til prisøkningen på alle kjente varer og tjenester i samfunnet.
Vanlige folk er stolte og har klart seg sjøl til alle tider. Men når regjeringen ber folk søke hjelp hos frivillige organisasjoner og hos Nav, fordi pensjonen og ytelsene hos Nav stortinget har vedtatt ikke lenger er gode nok, er det regjeringen som legger press på innbyggerne, ikke markedet.
Det er stortinget gjennom regjeringen som kan løfte folk opp fra bunnen av brønnen. Den øvelsen klarer ikke et markedsstyrt næringsliv. Det er tydeligvis ikke vanlige folks tur nå, heller?
Kanskje blir det aldri vanlige folks tur, igjen?
I så fall må dagens Arbeiderparti-regjering skifte til et politisk spor folk kan kjenne seg igjen i.